FNS VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE

– 30 regler for alle på vår planet 

FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene ble vedtatt den 10. desember 1948. Med sine 508 språklige versjoner er erklæringen verdens mest oversatte dokument.

Bakgrunn

Erfaringene fra Den andre verdenskrig og Holocaust var grunnleggende for Verdenserklæringens tilblivelse og innhold. Det internasjonale samfunnet hadde vært gjennom en enorm menneskeskapt katastrofe. 55 millioner mennesker var drept og nazi-regimet hadde vært ansvarlig for grusomme forbrytelser mot menneskeheten. For å hindre at lignende overgrep skulle skje igjen, gikk statene sammen og etablerte den globale organisasjonen De Forente Nasjoner (FN).

Noe av det første FN besluttet, var at det skulle utarbeides en “International Bill of Rights”. Målet var å komme frem til noen fundamentale rettigheter som alle mennesker skulle ha krav på og som statene måtte forplikte seg til å respektere. Rettighetene skulle sikre en minste felles standard for beskyttelse av menneskers frihet og verdighet.

Ingen enkel vei 

For å definere menneskerettighetenes innhold, nedsatte FN en menneskerettighetskommisjon. Arbeidsgruppen bestod av 18 statlige representanter med ulike nasjonale, religiøse og etniske bakgrunner. I tillegg kunne de resterende 38 medlemstatene i FN komme med innspill i løpet av de to årene som forhandlingsprosessen varte. Det var ingen enkel vei som ledet frem til den endelige versjonen av Verdenserklæringen. Representantene hadde mange ulike synspunkter og innspill. Imidlertid var viljen stor. Skjebnefellesskapet fra krigens dager sto enda så fast i erindringen, og vilje til å enes om det felles mål, ble viktigere enn hver og ens særlige bakgrunn.

The horrors of the Holocaust shocked the delegates and the countries they represented into a reaffirmation and reiteration of the existence of human rights.

Johannes Morsink, “World War Two and the Universal Declaration”

Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt ved midnatt 10. desember 1948. 48 stater stemte for, ingen stemte mot, men 8 land avsto fra å stemme.  For første gang i historien fantes internasjonalt vedtatte menneskerettigheter som skulle gjelde alle mennesker på planeten. Ut fra ulike ståsteder hadde representantene lykkes i å enes om hovedtanken, et sivilisatorisk minste multiplum av likeverd og toleranse.

Menneskeverdet og likeverdet 

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Artikkel 1, FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene

Verdenserklæringen inneholder 30 artikler som definerer enkeltmenneskenes rettigheter. De to første artiklene omhandler rettighetenes kjerneverdier: menneskeverdet og likeverdet. Artikkel to tar for seg likeverdstanken ved å understreke at alle har de samme rettigheter: ”Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring uten forskjell av noen art, for eksempel på grunn av rase, farge, kjønn, språk religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold (…). “Dette blir ofte omtalt som menneskerettighetenes ikke-diskrimineringsprinsipp. Artiklene 3 til 30 definerer nærmere hvilke rettigheter det dreier seg om.

Ofte deles menneskerettighetene inn i ulike kategorier:

• De sivile rettighetene verner liv, integritet, religionsfrihet, rettssikkerhet, privat- og familieliv, ytrings-, og forsamlings-, forenings-, og bevegelsesfrihet.

• De politiske rettighetene verner retten til å ta del i sitt lands styre, gjennom stemmeretten og retten til å stille til valg.

• De økonomiske rettighetene verner retten til arbeid, til å danne og delta i fagforeninger, til å streike og til en tilstrekkelig levestandard.

• De sosiale rettighetene verner individets rett til støtte ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og andre forhold som den enkelte selv ikke rår over.

• De kulturelle rettighetene verner retten til undervisning, til å delta i kulturlivet og til å nyte godt av vitenskap og opphavsrett.

Les mer her.

Kilde: Menneskerettigheter og aktivisme (Lillian Hjorth)